Terskelen for å gå i terapi kan være høy

Kanskje har du tenkt på det en stund. At det hadde vært godt å snakke med noen. Likevel utsetter du det.

For noen handler det om tid eller penger. For andre er selve tanken på å skulle snakke med en fremmed om ting man kanskje knapt snakker med de nærmeste om, ganske ubehagelig. Har du vokst opp i en familie hvor man ikke snakket så mye om følelser eller problemer, kan terskelen bli enda høyere.

Sånn var det for meg.

Jeg hadde det vanskelig, men brukte ganske lang tid på å tenke at jeg burde klare å ordne opp selv.

Burde jeg ikke bare ta meg sammen? Kunne jeg ikke bare tenke litt mer positivt? Og hadde jeg egentlig så store problemer at jeg trengte terapi?

Jeg hadde også en del forestillinger om hvem som gikk i terapi. Var jeg en sånn?

Til slutt sa kroppen ganske tydelig fra. Jeg hadde møtt veggen.

Jeg var heldig som hadde en venninne som så hvordan jeg hadde det og ga meg et lite spark bak. Hun kjente noen som hadde gått til en gestaltterapeut og fått god hjelp. Selv visste jeg omtrent ingenting om gestaltterapi. Jeg tror egentlig bare jeg visste at det innebar å snakke med en terapeut.

Jeg bestilte en time.

Og begynte nesten med en gang å grue meg.

Jeg husker også hvor ukomfortabelt det var å sitte der den første gangen og skulle forklare et fremmed menneske hvorfor jeg hadde kommet. Jeg visste vel ikke helt hva jeg skulle si heller.

Men jeg trengte den hjelpen.

Jeg trengte et sted hvor jeg kunne sortere tanker og følelser, og noen som kunne hjelpe meg å stå i en hverdag som på det tidspunktet kjentes ganske uoverkommelig.

Etter hvert begynte jeg å forstå mer av meg selv. Jeg ble tydeligere på hva som tappet meg for energi og hva som ga meg noe. Hva som faktisk var viktig for meg, hva jeg ønsket å prioritere – og hva jeg kunne la være.

Jeg ble også flinkere til å si nei og sette grenser. Ikke fordi jeg skulle bli flinkere til å «sette grenser», men fordi jeg etter hvert forsto bedre hva jeg trengte og hva jeg ikke hadde kapasitet til.

Og jeg tror faktisk jeg ble en «bedre» partner og mamma. Ikke et bedre menneske, men en som hadde litt mer å gi. Da jeg fikk ryddet bort noe av det som tok så mye plass og energi, fikk jeg mer overskudd til det som var aller viktigst for meg: familien min.

I ettertid skulle jeg ønske at jeg hadde gått i terapi litt tidligere. Kanskje hadde jeg sluppet å møte veggen så hardt før jeg ba om hjelp.

Det møtet med terapi skulle også vise seg å få en ganske uventet betydning for livet mitt. Erfaringen av hvor mye det kunne bety å bli møtt, forstå mer av seg selv og få hjelp til å finne en vei videre, gjorde meg nysgjerrig på faget.

Etter hvert begynte jeg selv å studere gestaltterapi.

Og ble gestaltterapeut.

Så takk, Monica og Malin, for sparket bak og for uvurderlig hjelp da jeg virkelig trengte det. Jeg hadde neppe vært akkurat her i dag uten dere.